Tidligere trodde man at så lenge man fjernet tannspisser, var alt i orden. Hestens tenner vokste jo hele livet, og det var viktig å slipe godt ned så man ikke fikk skarpe spisser som ga sår i slimhinnen og på tunga. De siste årene er det utført svært mye forskning på hestens munnhule, og man har kommet fram til at disse gamle betraktningene har vært svært så feil.

 

Hestens munnhule er, etter huden, det største organet for følelse i hele kroppen. Denne oppdagelsen alene tilsier at munnen er noe som må tas på alvor.

 

Fram til hesten er ca 15 år, vokser tennene jevnt og trutt. Men etter at hesten har fylt 15 slutter tennene å vokse, og det hesten da har igjen av tenner er det den skal klare seg på resten av livet. Dersom tennene blir raspet ned for mye, vil den til slutt ikke ha mer igjen å tygge med.

 

Mange behandlere mener også at det skal være en jevn overflate på tennene, uten skarpe kanter.

 

Men er dette egentlig logisk? Vi må huske at hesten i all hovedsak er laget for å spise høy og gress. Da rimer det dårlig at tennene skal ha form som en møllestein. Tennenes hovedfunksjon er å kutte seige strå og de må derfor ha form deretter.

 

Jeg tenker som så: «hvis du skal kutte høy, hva vil du da ha som verktøy – to steiner som skal gnis mot hverandre, eller en saks?»

 

Når det er sagt; man skal selvfølgelig fjerne spisser som skaper problemer for hesten. Spisser som stikker ut mot kinnet, inn mot tunga, eller mot tannkjøttet i motsatt kjeve skal slipes ned. Men, dette er som oftest enkeltspisser, og ikke hele rekka med tenner. Slike spisser oppstår dessuten som et resultat av en feil i tannrekken, og ikke av normal tilvekst. Man må altså kunne korrigere denne ene spissen, men la resten av tennene være i fred, samtidig som man diagnostiserer hvorfor spissen har oppstått.

 

I tillegg til spisser kan det oppstå hullganger i tennene. Noen er kun overfladiske, andre kan gå helt opp i roten og resultere i svært smertefulle rotbetennelser. I slike tilfeller er rotfylling nødvendig. Hestens tenner kan også få frakturer, akkurat som på andre dyr. Ingen av disse tilfellene er det mulig å oppdage uten en detaljert undersøkelse.

 

Dette er bare noen av de tingene man har funnet ut de siste årene, og som har resultert i et helt ny standard når det kommer til såkalt «rasping av tenner».

 

Den norske veterinærforeningen oppfordrer nå alle sine medlemmer t il å ta oppgaven rundt munnhuleundersøkelser alvorlig. De konkluderer med at for å utføre en tilfredsstillende munnhuleundersøkelse bør hesten sederes, man må benytte seg av lys i munnen, samt bruke speil for å kunne undersøke hver enkelt tann. Det sier seg dermed selv at en undersøkelse som bare innebærer å kjenne etter spisser med hånden, er langt fra godt nok til å avdekke om hesten egentlig har vondt i munnen.t

En veterinærkiropraktor er en veterinær eller kiropraktor som etter endt studie har gjennomgått minimum 210 timer videreutdannelse innen kiropraktikk på dyr. En slik videreutdannelse gir en unik kunnskap om anatomi, biomekanikk, patologi og nevrologi, som man ikke finner hos noen andre terapeuter. Videreutdannelsen avsluttes med både muntlig og skriftlig eksamen.

 

De som ønsker kan i tillegg søke om opptak i IVCA – International Veterinary Chiropractic Association. Denne foreningen har som hovedmål å sikre kvalitet innen veterinærkiropraktikken, og alle medlemmer her må gjennom en frittstående opptaksprøve, og det stilles krav til medlemmene om kontinuerlig etterutdanning.

 

Kiropraktikk betyr «å jobbe med hendene», og fokuserer på samarbeidet mellom skjelett, muskler og nervesystem. Dette samarbeidet er svært finjustert, og det skal ikke så mye til for at det skal komme litt ut av balanse. En slik ubalanse gir utslag i at ett eller flere ledd i kroppen får nedsatt bevegelse og funksjon (såkalte låsninger). Som oftest har en låsning bakgrunn i at nervene i samarbeidet gir musklene feil beskjeder. Musklene svarer med å «låse» knoklene i leddet slik at de ikke beveger seg optimalt.

 

Veterinærkiropraktorens jobb er å analysere dyrets bevegelsesmønster, kjenne på dyrets kropp etter spente, ømme eller stive områder, og deretter gjenopprette en normal funksjon. Dette skjer ved en forsiktig, kontrollert manipulasjon av det eller de leddene som er involvert, ved å benytte et spesifikt kontaktpunkt på kroppen, og bevege leddet i en spesifikk retning med et spesifikt trykk. Målet er ikke å flytte på den involverte knokkelen, men å stimulere nervene som gir feil beskjeder til samarbeidet. Kiropraktoren behandler dermed selve årsaken til at problemet oppstår, framfor å behandle symptomene!

Hva er det?

Myofascial behandling er nært beslektet med fysioterapi. Ordet myo betyr muskel, mens fascia betyr bindevev. Tradisjonelt sett er ordet fascia brukt om de store, tykke hinnene med bindevev man finner f.eks over musklene i bakparten, musklene i brystkassen eller musklene i nakken. Men i myofascial sammenheng omfavner man alt bindevevet i hele kroppen. Bindevev finnes overalt: det kan være sener som fester muskler til skjelett, tykke hinner som holder muskler og organer på plass, det støtdempende laget som ligger mellom hodeskalle og hjerne eller ryggrad og sentralnervesystemet, den fleksible «limingen» som holder huden fast til kroppen, eller de små fibrene som binder hver celle sammen med nabocellene. Alt bindevev henger sammen via tykke og tynne forgreininger. Det vil si at om bindevev ett sted i kroppen strekkes eller blir utsatt for en påkjenning, vil bindevevet andre steder også påvirkes. Man kan sammenligne det med spindelvev: om man blåser på én tråd vil hele nettet påvirkes. Men, de områdene som er nærmest tråden vil påvirkes mer enn de trådene som er lenger unna. Likevel er hele nettet så elastisk at det ikke vil ryke før det blir utsatt for større kraft, de ulike trådene vil bøyes og strekkes og tøyes der det trengs for å unngå at nettet går i stykker.

 

Bindevev:

Bindevev består av collagen- og/ eller elastinfiber om ligger i en blanding av karbohydrater, proteiner og vann. Denne blandingen transporterer næring til bindevevet, samt sørger for at fibrene kan gli friksjonsfritt ved siden av hverandre. Ved en skade i vevet (f.eks ved sårskader med arrdannelse, etter langvarig påkjenning, en muskelstrekk, feil tilpasset utstyr, langvarige haltheter, fall/spark fra hester osv) vil blandingen bindevevet ligger i trekkes ut av området. Fibrene i vevet vil klumpe seg sammen og friksjonen og elastisiteten i bindevevet vil endres.

Både det aktuelle bindevevet og muskler vil bli stive og vonde, og dette vil forplante seg til nærliggende områder. Hvis vi igjen tenker på bindevev som spindelvev, kan man tenke at den ene tråden i spindelvevet byttes ut med et fiskesnøre. Resultatet vil være at hele nettet blir mindre elastisk og fleksibelt.

På mennesker ser vi ofte dette i form av hodepine som følge av stive muskler i skuldre og nakke. Bindevevet rundt skuldrene vil bli mindre elastisk som resultat av statisk muskelarbeid. Det stramme bindevevet i skuldrene gjør at bindevevet i nakken og rundt hodeskallen heller ikke vil kunne bevege seg som normalt, og dette forårsaker smerte. En behandling rettet mot skuldrene vil gjøre at bindevevet her mykes opp, og plutselig er hodepinen borte! Fiskesnøret er blitt byttet ut med edderkopptråd igjen, og resten av nettet er tilbake til å fungere optimalt.

 

Selve behandlingen:

Myofascial behandling går ut på at jeg lokaliserer områder med nedsatt elastisitet i bindevevet. Dette gjør jeg ved å kjenne på muskel- og bindevevselastisitet. (Jeg lar ofte også eier få kjenne på slike områder, for at eier skal få en bedre forståelse av hvorfor kroppen reagerer som den gjør.) Deretter gjenoppretter jeg den optimale funksjonen i området ved å forsiktig tøye fibrene i bindevevet, slik at man «bretter ut» klumpene i fibrene og lar vann- og proteinblandingen få sive tilbake inn i mellom dem. Dette krever både følsomhet, tålmodighet og kunnskap om riktig mengde trykk på vevet. I tillegg må man ha inngående kjennskap til anatomi, fysiologi, histologi og biomekanikk.

 

Myofascial behandling eller kiropraktikk?

Når det kommer til behandling kan man heldigvis si «ja takk, begge deler»! Etter å ha undersøkt dyret vil jeg ha kunnet danne meg et bilde av hvilke problemer som finnes, og om de har utgangspunkt i muskler, bindevev, nervesystem, eller en god blanding.

 

I noen tilfeller kan stivheten i bindevev og muskulatur ha pågått i så lang tid at også nervene til området er blitt påvirket. Hos slike pasienter vil jeg først behandle myofascialt for løsgjøring av det primære problemet og deretter med kiropraktikk for å gi nervesystemet beskjed om at det er trygt å begynne å jobbe som normalt igjen. Andre ganger er det nervesystemet som har gått i krampe først, og muskulatur og bindevev er blitt overarbeidet som en følge av dette. I slike fall kan man løse svært mye bare ved å få nervene til å fungere optimalt, og heller «rydde» litt i de andre vevene etterpå. I tillegg kan man selvfølgelig ha tilfeller hvor problemet er bindevev/ muskler uten at nervesystemet har kommet ut av balanse, eller hvor nervesystemet er ute av balanse uten at det har påvirket fleksibiliteten i andre vev.

 

Kombinasjonsterapi er ofte svært heldig for pasienten, og hvert individ fortjener en behandling tilpasset sitt egne behov.